Ambulansen, en spennende og krevende arbeidsplass

Det er spennende, krevende og lærerikt å jobbe på ambulansen, noe jeg har over 20års erfaring fra. Det er en god følelse å kunne hjelpe mennesker i en sårbar fase av deres liv. Men vi opplever også mange triste skjebner som vi tar med oss så lenge vi lever.

Man får også et helt annet perspektiv på sitt eget liv i dette yrket: Mye av det vi friske klager og syter over i en helt vanlig hverdag, betyr ikke en dritt! Ofte glemmer vi at hver dag, ja det er egentlig det som er selve livet.

Profesjonalitet må ligge i bunn for alt vi gjør faglig. Det er viktig at vi kan jobben vår, gjør vårt beste, og at vi viser at vi bryr oss. De medmenneskelige egenskapene vi har med oss vil naturligvis også være med på å prege vår hverdag på ambulansen i møte med andre mennesker.


Hva venter oss der ute i dag, mon tro?

Når vi kommer på jobb, sjekker vi ambulansen og ser at alt virker, at alt utstyr er komplett og på rett plass. Vi sjekker så om det er stengte veier eller tunneler i vårt område. Så er vi klar og venter på oppdrag. Hva venter oss der ute i dag, mon tro?


Alarmen går

Ambulansen får oppdrag fra AMK 1-1-3, som kaller oss opp på helsesambandet, og det kan lyde slik: Rød respons, 50-årig mann med store pustevansker, kjent KOLS-pasient, retning Arna.

AMK sender pasientdata elektronisk til ambulansen, slik at vi er best mulig informert om hva som er skjedd, pasientens tilstand, alder osv. På GPS-kart i ambulansen kan vi som regel se nøyaktig hvor vi skal hen.


Framme hos pasienten

Måten vi takler dette på vil avhenge av vår kompetanse, pasientens tilstand og hvor langt det er til sykehus. Vi undersøker pasienten og gjør de medisinske tiltakene ut fra det situasjonen og pasientens tilstand tilsier.

Når vi starter transporten på vei til sykehus eller legevakt, sender vi elektronisk melding til AMK at nå er vi underveis til sykehus/legevakt. De kan til enhver tid på sine GPS-kart se hvor vi er og hvor fort vi kjører. De kan også se om det er andre ambulanser i nærheten av oss som kan assistere i et nødstilfelle.

Dersom det er noe dramatisk, så kontakter vi AMK, gir dem en kjapp tilbakemelding og angir tidspunkt for når vi antar å være framme ved sykehuset. Det kan også være aktuelt å be AMK om flere ressurser, det kan være behov for luftambulanse, flere ambulanser, lokal lege, brannvesen eller politi.


Underveis til sykehus

AMK informerer oss om hvilket sykehus vi skal kjøre pasienten til. På vei til sykehuset monitorerer og observerer vi pasienten, og registrerer om tilstanden forverres eller bedres. Vi gjør medisinske tiltak ut fra det vi observerer og finner. Vi informerer AMK om eventuelle forandringer, slik at sykehuset er best mulig forberedt på å ta imot vår pasient.

Det kan også være aktuelt å oppgradere turen til rød respons, dersom pasientens tilstand tilsier det. Vi kan også bli omdirigert til et sykehus med høyere kompetranse enn det vi opprinnelig skulle til. Vi kan også konsultere anestesilege via AMK om det oppstår komplikasjoner som vi ikke har kompetanse til håndtere. De kan eventuelt sende Luftambulansen i møte med oss.

Våre pasientregistreringer fører vi i en ambulansejournal som skal følge pasienten videre i behandlingen på sykehuset. Det er dokumentasjon på våre vurderinger og hva vi har gjort. Det gir også sykehuset verdifull informasjon om pasienten.

Når vi skal kjøre med sirene, forbereder vi pasienten på det før vi slår på sirenen og sier: Nå kobler vi inn sirenen, det har med vår sikkerhet og framkommelighet å gjøre, og ikke for at du er blitt dårligere. Det er viktig ikke å stresse pasienten.

Når vi nærmer oss sykehuset, kan vi ta kontakt med AMK igjen slik at de vet mer nøyaktig tidspunkt for når vi er framme. Dette er naturligvis mest viktig dersom pasientens tilstand har forverret seg, og må behandles umiddelbart etter ankomst til sykehuset.


Faglig kompetanse og profesjonalitet må ligge i bunn

Faglig kompetanse og best mulig medisinsk pasientbehandling må selvsagt ligge i bunn for alt vi gjør. Kvaliteten på dette vil naturligvis bl.a. være avhengig av vår kompetanse, erfaringsgrunnlag, evne til å vise empati, utstyret i ambulansen, hvor alvorlig skadet eller syk pasienten er, pasientens alder og tilstand, hastegrad på oppdraget og avstand til sykehuset.


Omtanke, respekt, medmenneskelighet og empati

Ikke bare faglig kompetanse er viktig, vi må oppføre oss mot pasient og pårørende på en slik måte at de føler seg trygge, og ser at vi gjør det vi kan for at deres møte med oss skal bli så positivt som mulig, når omstendighetene er som de er.

Det er viktig å vise omsorg, omtanke og medmenneskelighet, skape trygghet og vise at du bryr deg. Det kan bety veldig mye for en pasient som er i en sårbar situasjon, der en trygg hverdag plutselig er snutt opp ned på.

Vi skal gi håp der det er håp, vi skal aldri lyve, men det er ikke alltid nødvendig å si alt vi har mistanke om eller vet. Gi tilbakemelding til pasienten, vektlegg det positive, men unngå floskler.

Pårørende plasseres ofte foran ved siden av ambulansesjåføren, og vi orienterer pårørende om hva som skjer underveis. Det er viktig å vise at vi ser dem også, der de sitter med sin angst og uro.


Avlednings- og oppmuntringssamtaler

Mange pasienter liker å prate på vei til sykehuset, dette gjelder spesielt eldre, og ved å trykke på de rette knappene, kan samtalen dreie seg om deres liv fra en tid de tenker tilbake på med glede. Det kan gi dem en liten hvilepause fra det skakke og skeive.

Noen pasienter kan være veldig negative og graver seg ned i all elendigheten, noe som ikke er spesielt oppbyggelig egentlig under noen omstendigheter. Det er ikke alltid det skal så mye til for å få de til å bytte til annen kanal, når de har fått øst ut av seg litt av all elendigheten. Noen av oss er flinkere til dette enn andre, og da får vi lære av hverandre.


Pårørende som kjefter på oss, kanskje ikke helt ubegrunnet?

Av og til får vi kritikk som kan være berettiget, og da skal vi ikke ri våre kjepphester og stå på vårt. Terskelen for å si ”beklager, du har helt rett, vi skal skjerpe oss” eller noe lignende bør ikke være for høy. Så retter vi blikket framover og kommer inn i en mer konstruktiv fase til beste for pasienten og kanskje også for oss selv.

I etterpåklokskapens klare lys, er det alltid lettere å se hva man burde ha gjort. I kampens hete er det ikke alltid like lett!


Åpenbart helt uberettiget kritikk i en akuttsituasjon

Ved en utrykning til en eldre person med store pusteproblemer klokka 02.00 om natta en gang for mange år siden, ble vi møtt i døra av en rasende ektefelle som var helt i hundre! ”Hva har dere somlet med? Jeg har ventet og ventet, dere kommer ikke og nå er ektefellen min sikkert død på grunn av at dere ikke tar oss på alvor.”

Vi lå og sov på stasjonen da alarmen gikk, vi kjørte blått det remmer og tøy kunne holde, og var framme hos pasienten på knapt 9 minutter, noe som er styggfort!

Den rasende ektefellen var naturligvis vettskremt og følte seg hjelpeløs, og det ville være helt feil om vi kastet bort tiden på å rettferdiggjøre oss der og da, og miste verdifull tid som kunne ha blitt skjebnesvangert for pasienten. Vi fikk behandlet pasienten og alt roet seg. Vi var glade og fornøyde, det var ekteparet også.

I alle fall skal vi ikke begynne å kjefte tilbake. Vi skal være høflige, ha fokus på pasientens beste, så får vi svelge stoltheten vår i første omgang, og heller bruke energi på det senere, og da spesielt dersom det skulle bli en klagesak ut av det.


Når vi nærmer oss sykehus

Når vi nærmer oss sykehuset, forbereder vi pasienten og pårørende på hva som skjer videre i akuttmottaket på sykehuset. Det gir trygghet. Ved store traumer etter trafikkulykker vil det for eksempel kunne stå et titalls leger og sykepleiere med sine spesialkunnskaper klar til å ta imot pasienten, og kommer dette litt bardus på han, kan det virke skremmende. Øy, er jeg så dårlig?


Ung mor med terminal kreftdiagnose

Noe av det jeg har reagert sterkest på rent følelsesmessig i de årene jeg har vært i ambulansetjenesten, er en døende ung mor som brukte sine siste krefter på å ta farvel med sine tre små barn.

Vi har ikke alltid så mye å stille opp med i slike situasjoner, men vi er der, kan kanskje klappe barna på hodet, stryke mora lett på kinnet? Ord blir liksom så fattige og utilstrekkelige.

Jeg må innrømme at da turen var over, kom det en tåre eller to. Da vi nesten var kommet tilbake til stasjonen vår, går alarmen igjen. Neste oppdrag en fødende, fostervannet er gått, et nytt liv er på vei. Det unge ekteparet er glade, spente og forventningsfulle. Kontrastene kan være store i vår hverdag!


Traumatisk hendelse med to små barn som pårørende

Det er naturligvis viktig å ta vare på pårørende i en akuttsituasjon. Dette gjelder ikke minst barn. For mange år siden var det en ung mor som fikk akutt hjerneslag på et handlesenter. Hun hadde med seg to barn på to og fire år.

Ved en tilfeldighet var det en lege som så hva som skjedde. Han stilte umiddelbart riktig diagnose, ringte 1-1-3 og rekvirerte to ambulanser, en til mora og den andre til barna. Vår ambulanse tok seg av barna, jeg satt bak i ambulansen sammen med de to små jentene på vei til sykehuset.

De var for små til å skjønne alvoret, og de fortalte om mamma og pappa, barnehagen og det de ellers var opptatt av. Vi hadde faktisk en ”fin” stund sammen på vei til sykehuset. Jeg prøvde innimellom å tilpasse til deres alderstrinn det jeg hadde å si om mora og det som trolig ville skje med henne på sykehuset.

De fikk hver sin lekeambulanse av oss, og vi var sammen med dem på venteværelset utenfor akuttmottaket helt til faren kom og tok over. Jentene vinket og smilte da vi forlot dem. Det føltes godt oppi det hele.

Jeg sjekket hvorledes det gikk med mora før vi forlot sykehuset. Det var hjernehinneblødning, hun var blitt operert, men det var for tidlig å kunne si noe sikkert om prognosen framover, men nevrokirurgen sa at han hadde en god magefølelse.

Takket være den flinke og oppmerksomme legen som var akkurat der på handlesenteret da det skjedde, fikk hun i alle fall den beste hjelpen hun kunne få etter få minutters kjøring til Haukeland Universitetssykehus.

Jeg ser ennå de to små jentenes ansikt for meg og de smilende øynene, etter så mange år, og i mitt stille sinn håper jeg det gikk bra med mora.


Debrifing etter traumatiske hendelser

Når vi opplever spesielt traumatiske hendelser, er det viktig at vi snakker om det etterpå for å bearbeide følelsene våre. Dette kalles debrifing og ved store ulykker kan flere etater være involvert: Lege, politi, brannvesen og ambulanse.

I noen tilfeller er også pårørende til pasientene med. Vi kan også kalle inn fagfolk som kan hjelpe oss i slike situasjoner.


Blomsterhilsener

Det hender at vi får besøk av pasient og pårørende i ettertid av alvorlige hendelser. De har gjerne med seg blomster og vi prater om det som skjedde. Det varmer!

Av og til testamenterer pasienter, som vi har kjørt mye på og som dør, pengegaver til den lokale ambulansetjenesten som takk for at vi var der, når de trengte oss. Da kan vi kjøpe utstyr til ambulansestasjonen vår som vi alle kan ha glede av. Når vi bruker denne gjenstanden, så husker vi kanskje av og til på at denne har Johannes gitt oss.


Vi på ambulansen øver oss systematisk på å høyne kvaliteten på tjenesten

Når vi ikke er opptatt med ambulanseoppdrag, bruker vi ofte tiden effektivt til å øve oss på scenarier vi kan få bruk for kanskje allerede på neste utrykning. Det kan være å tolke EKG-rytmer, prosedyrer ved ulike skader og sykdom, strapping på backboard, medikamentlære, frigjøring av pasienter som sitter fastklemt, intubering, hjerte-/lungeredning osv.

Førstehjelp er ferskvare, og det er viktig å holde seg oppdatert, noe vi tar på høyeste alvor ved å gå på kurs, følge med på rundskriv fra Helse Bergen osv. Medisinske sannheter lever ikke evig, og det som var god medisin i går, kan være utgått på dato i morgen!

Minst en gang i året er det store øvelser der alle nødetatene er representert. Det kan være et tog som er sporet av, en bussulykke, havari på sjøen osv. Det er viktig bl.a. å trene samhandling, sambandsprosedyrer osv.

Vi ble ikke minst minnet om viktigheten av det, nok en gang, med tanke på det som skjedde i Oslo og på Utøya 22.07.11.

Det er viktig å avdekke og erkjenne egne svakheter og feil, og ikke gjøre de samme feilene ved neste korsvei. Det er dessuten mer akseptabelt og forståelig å feile i en øvelse enn når det virkelig gjelder. Bare spør pasientene våre om de ikke er enige i det!


Lær deg førstehjelp

En dag i 1988 falt en liten jente ned fra et tre i nabolaget i borettslaget der jeg bor, hun lå der bevisstløs da jeg kom til. Mine førstehjelpskunnskaper da var ikke all verden, og den hjelpeløsheten jeg følte, var helt ubeskrivelig.

Neste dag lå det brev i postkassen min: Førstehjelpskurs i Røde Kors Hjelpekorps, jeg meldte meg på, så begynte snøballen å rulle. Slik var det min ambulansekarriere ble kick-startet!

Meld deg på førstehjelpskurs du også, du vet aldri når det kan komme til nytte. Kanskje er det en av dine egne som en dag akutt trenger dine førstehjelpskunnskaper, og ingen andre er der som kan hjelpe?

Lykke til!


Førstehjelpstemaer og øvelser